Bok #9 i 2015
HARPESANG
er skrevet av mine favorittforfattere
Levi Henriksen
Fra bokas bakside: Det er himmelsk sang plateprodusent Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.
Det er De Tre Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.
Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Tre Syngende Søsken Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.
Levi Henriksen er en kunstner med ord, og måten han skriver på river meg med. Romanen er full av allusjoner hentet fra Bibel og kirkesamfunn, og for en som ikke kjenner disse, vil nok noe av historien gå tapt, - men for meg som kjenner dem igjen, gjør måten han bruker dem på i romanen til beskrivende, malende og spesiell. Poengene og karikaturene er mange, og ordvalgene er uvanlig gode.
Det er De Tre Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.
Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Tre Syngende Søsken Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.
Levi Henriksen er en kunstner med ord, og måten han skriver på river meg med. Romanen er full av allusjoner hentet fra Bibel og kirkesamfunn, og for en som ikke kjenner disse, vil nok noe av historien gå tapt, - men for meg som kjenner dem igjen, gjør måten han bruker dem på i romanen til beskrivende, malende og spesiell. Poengene og karikaturene er mange, og ordvalgene er uvanlig gode.
"Det var tre barn som skulle døpes denne søndagen, og kirka var nesten full. Hubert Malling var den siste som skulle ta det langgrunne vannet foran alteret, og jeg kjente at jeg ikke ville klare å sitte gjennom hele gudstjenesten. Kirkeskipet fikk noe sidetungt over seg, de grovskårne golvplankene ble innbydende som innsida av ei kiste, og jeg skulle akkurat til å gi meg over da jeg ble reddet av søsknene Thorsen. I ettertid kom jeg til å tenke på stemmene deres som den hånda som hogger tak i deg idet du er i ferd med å forsvinne under vann for tredje gang. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at søsknene Thorsen rørte de forherdede produsenthjertet mitt på en måte ingen andre stemmer hadde gjort noen gang tidligere." (side 10/11)
Litt tidlig;
men årsbeste så langt!
ANBEFALES!!
Så artig at vi begge har proklamert "årsbeste" i dag, dog med forskjellig bok. Jeg likte Harpesang veldig godt, og husker fremdeles hvor jeg var da jeg leste boken, enig med deg den er virkelig god!
SvarSlett